22. desember 2020 ble Høyesteretts dom i det omdiskuterte “klimasøksmålet” avsagt. Avgjørelsen gir svar på mange prinsipielle spørsmål om innholdet og rekkevidden av Grl.§112. Dette vil belyses i det følgende.
Klimasøksmålet
Klimasøksmålet mellom miljøvernorganisasjonene Greenpeace og Natur og Ungdom mot staten v/Olje-og energidepartementet reiser spørsmål om gyldigheten av den kongelige resolusjon fra 2016 som tildelte 10 utvinningstillatelser for petroleum i Barentshavet i 23. konsesjonsrunde. Flere av tillatelsene er også tildelt de mest sårbare områdene i Arktis.
I likhet med Tingretten og Lagmannsretten fant ikke Høyesterett grunnlag for at vedtaket skulle kjennes ugyldig. Staten ble derfor frifunnet under dissens 4-11.
Tingretten la til grunn at det kan utledes individuelle rettigheter av Grl.§112. Rettighetene var ikke brutt i det konkrete tilfellet – statens tiltaksplikt etter tredje ledd ble ansett oppfylt da spørsmålet var blitt grundig behandlet i Stortinget: “en konkret vurdering av de tiltak staten har vist til, gir imidlertid også grunnlag for å fastslå at dette”.
I likhet med Tingretten ga Lagmannsretten saksøkerne medhold i at Grl.§112 skal forstås som en en rettighetsbestemmelse. Heller ikke Lagmannsretten kom til at det forelå noen feil ved utredningsplikten slik at vedtaket skulle bli kjent ugyldig.
Grl.§112
Bestemmelsens plassering og rettslige karakter
Bestemmelse er plassert i Grunnlovens kapittel. E “Menneskerettigheter”. I første del av bestemmelsen heter det at enhver har rett til “et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares”. I annet punktum heter det at naturens ressurser skal disponeres “ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten”.
Det har vært uenighet om forståelsen av det nærmere innholdet i bestemmelsen. I litteraturen har det vært diskutert om bestemmelsen i det hele tatt kan fungere som en selvstendig rettighet som kan påberopes for domstolen, eller om bestemmelsen kun er en “fanebestemmelse” uten nærmere rettslig innhold, begrunnet i ordlydens skjønnsmessige og vide formulering.
Grl.§112- en individuell rettighet?
I bestemmelsens første punktum heter det at “enhver har rett til” nærmere bestemte miljørettigheter. En bokstavtro tolkning av ordlyden indikerer at bestemmelsen er en juridisk rettighet som kan håndheves for domstolen. Det er få autoritative rettskilder knyttet til bestemmelsen, de tre instansers avgjørelse i søksmålet er derfor viktige for den nærmere forståelse av bestemmelsens innhold og rekkevidde.
I likhet med Tingretten og Lagmannsretten, kom Høyesterett til at bestemmelsen er en rettighetsbestemmelse som kan påberopes for domstolen. Høyesterett presiserer imidlertid at rettigheten etter Grl.§112 er av mindre direkte karakter enn de øvrige rettigheter i Grunnloven. Av denne grunn er det opp til myndighetene selv å avgjøre hvilke tiltak som iverksettes for å verne miljøet.
I dommens avsnitt 142 heter det:
I avsnitt 144 heter det videre: “Grunnlova er altså ikkje ei rein prinsipperklæring, men ei føresegn med visst rettsleg innhald”.
Bestemmelsen skal som utgangspunkt anvendes der lovgiver selv ikke har tatt direkte stilling til spørsmålet. Bestemmelsen skal fungere som en sikkerhetsventil i de tilfeller der Stortinget grovt har tilsidesatt sine forpliktelser. Dette var ikke aktuelt i denne saken.
Bestemmelsens innhold og rettslige avgrensning
I tillegg til å gi svar på spørsmålet om bestemmelsen i det hele tatt kan påberopes som en rettighetsbestemmelse for domstolen, gir også avgjørelsen viktige prinsippavklaringer om det nærmere innholdet av bestemmelsen.
Fra avsnitt 146 ser Høyesterett på de særlige tolkningsspørsmål tilknyttet Grl. §112. Høyesterett legger til grunn at klima faller innenfor bestemmelsens virkeområde, Statens anførsel om at bestemmelsen kun gjør seg gjeldende for miljøutfordringer fører derfor ikke frem. Heller ikke statens anførsel om at bestemmelsen bare kan gjelder for utslipp etter forbrenning på norsk territorium fører frem. Høyesterett sier at Grl.§112 også gjelder for utslipp fra forbrenning av norskprodusert olje og gass i utlandet, der dette fører til skade også i Norge.
Fra avsnitt 157 foretar Høyesterett den konkrete vurderingen av saken. Her heter det:
Høyesterett begrunner uttalelsen med det som er vært gjort på klima-og miljøområdet, og trekker frem generelle og spesifikke tiltak iverksatt for å redusere nasjonale utslipp av klimagasser, samt tiltak for å sikre lokale miljøskader. I tillegg til dette viser Høyesterett også til Stortingets mer konkrete mål om å redusere klimagassutslippene. I avsnitt 163 heter det: “Ei grov tilsidesetjing av pliktene etter Grunnlova §112 tredje ledd er det difor som sagt ikkje tale om”.
Dommen er avsagt med dissens. Mindretallet er enig med flertallet i den generelle drøftelsen av Grl.§112. I motsetning til flertallet mener annenvoterende dommer Webster at konsesjonstildelingen lider av avgjørende saksbehandlingsfeil, begrunnet i at de globale konsekvensene ikke er vært utredet i forbindelse med tildelingen, og at konsesjonsrunden derfor skal kjennes ugyldig.
Veien videre
“Klimasøksmålet” gir svar på flere tidligere uklare spørsmål om karakteren og rekkevidden av Grl.§112. Søksmålet viser at klimaspørsmål kan løses av domstolen.
Søksmålet føyer seg inn i en rekke klimasøksmål rundt om i verden. I desember 2020 kom det frem at EMD ikke valgte å avviste klimasøksmålet fremmet av en gruppe portugisiske ungdommer. Søksmålet bygget på en rekke dødsfall utløst av brann og rekordhøy varme i området. EMD skal nå sende anklagene fra de seks portugisiske ungdommene til de 33 saksøkte statene. Hvis partene ikke inngår forlik, må statene sende sin kommentar og forsvar til domstolen innen februar 2021.
Det at de over de senere år er blitt reist en rekke klimasøksmål rundt om i verden viser at klimaspørsmål også er rettslige spørsmål som kan påberopes for domstolene. Vi vil i fremtiden få flere viktige avklaringer på miljøutfordringene verden står overfor. Greenpeace og Natur og Ungdom vurderer selv å ta saken videre til EMD for en ny vurdering. Det er klart at det siste ord om miljøutfordringene vi i dag står ovenfor, ikke er sagt.
