Hva betyr vitnefritak og hvorfor ble det tema i Ingebrigtsen-saken?

Debatten om vitnefritak i norske straffesaker fikk fornyet aktualitet gjennom den mye omtalte Ingebrigtsen rettssaken. Saken omhandler rettssaken mot Gjert Ingebrigtsen, som er tiltalt for mishandling av to av sine barn. Tiltaltes ektefelle, Tone Ingebrigtsen, var innkalt som vitne, men motsatte seg å avgi forklaring dersom forhandlingene ble holdt for åpne dører.

Selv om vitnefritak er en kjent regel i straffeprosessen, er det mange som ikke kjenner til hva den faktisk innebærer, eller hvilket formål den er ment å ivareta. Ingebrigtsen-saken illustrerer hvordan retten til vitnefritak kan komme på spissen i saker hvor hensynet til familiebånd, offentlig innsyn og rettens behov for opplysning står i motsetning til hverandre.

Formålet med denne artikkelen er å forklare hva vitnefritak er, hvem det gjelder for, og hvilke samfunnsmessige hensyn som ligger bak ordningen. Med Ingebrigtsen-saken som eksempel, belyses både de rettslige prinsippene bak regelverket og de dilemmaene som kan oppstå i praksis.

 

Hva er vitnefritak? En enkel forklaring

I norsk straffeprosess har vitner som hovedregel plikt til å møte i retten og forklare seg dersom de blir innkalt. Det finnes likevel viktige unntak fra denne plikten. Ett av de mest sentrale unntakene er vitnefritak for siktedes nærstående, regulert i straffeprosessloven § 122.

Regelen gir enkelte nærstående til siktede rett til å fritas fra vitneplikten i en straffesak. Begrunnelsen for fritaksregelen er å verne om nære personlige relasjoner og å unngå å sette familiemedlemmer i en lojalitetskonflikt. Det skal ikke forventes at man må bidra til domfellelse av en av sine nærmeste eller føle seg presset til å lyve for å beskytte dem. Fritaket gjør det mulig for vitner å vektlegge familiære hensyn, selv om det kan gå på bekostning av sakens opplysning.

Det er viktig å være klar over at vitnefritak er en rettighet, ikke en plikt. Det innebærer at en nærstående selv avgjør om vedkommende vil avgi forklaring i saken. Denne fritaksregelen anses som så grunnleggende for beskyttelsen av familielivet at den faller inn under retten til familieliv etter Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8.

Hvem har rett til fritak fra vitneplikt?

Som hovedregel har enhver plikt til å møte og forklare seg som vitne i en straffesak. Straffeprosessloven åpner imidlertid for unntak i visse situasjoner, der vitner har såkalt fritaksrett. Det innebærer at vitnet kan velge å avstå fra å forklare seg. Disse fritaksreglene er hjemlet i ulike bestemmelser, og bygger i hovedsak på hensynet til nære relasjoner eller bestemte samfunnsfunksjoner. Nedenfor gjennomgår vi de mest sentrale fritakene.

 

Vitnefritak for nærstående (§ 122)

Den mest kjente fritaksregelen finner vi i straffeprosessloven § 122. Bestemmelsen gir visse nærstående til siktede rett til å nekte å vitne i en straffesak. Dette gjelder blant annet:

• Siktedes ektefelle. Dette gjelder også for fraskilte og personer som lever eller har levd i et ekteskapslignende forhold (samboer).
• Siktedes slektninger i rett opp-eller nedstigende linje (Dette omfatter foreldre, besteforeldre osv. og barn, barnebarn osv.)
• Siktedes søsken
• Like nære besvogrede (Dette omfatter personer som står i samme forhold til siktedes ektefelle, f.eks. svigerforeldre, eller ektefelles søsken)

I tillegg kan enkelte personer som ikke er direkte omfattet av regelen, få fritak etter rettens skjønn. Dette gjelder for eksempel siktedes forlovede, fosterforeldre, fosterbarn eller fostersøsken.

Det finnes også noen unntak: Fritak for vitneplikt gjelder ikke for fornærmede. Barn under 12 år har heller ikke fritaksrett, ettersom de i liten grad er i stand til å forstå hva vitnefritaket innebærer og hvilke konsekvenser det kan ha.

Bakgrunnen for fritaksregelen er å verne om nære relasjoner og unngå å sette vitnet i en lojalitetskonflikt

 

Bevisforbud for yrkesutøvere med taushetsplikt (§ 119)

Etter straffeprosessloven § 119 har visse yrkesgrupper et såkalt bevisforbud. Det innebærer at de som utgangspunkt ikke kan avgi forklaring i retten om forhold de har fått kjennskap til gjennom sitt arbeid, med mindre den som har krav på hemmelighold samtykker.

Formålet med bestemmelsen er å sikre at man trygt kan oppsøke profesjonell hjelp, uten frykt for at fortrolige opplysninger senere skal bli gjort kjent i en rettssak.

Bevisforbudet gjelder blant annet følgende yrkesgrupper:

• Prester i Den norske kirke
• Prester eller forstandere i registrerte trossamfunn.
• Advokater
• Forsvarere i straffesaker
• Meklere i ekteskapssaker
• Leger, psykologer, apotekere 
• Jordmødre og sykepleiere

Retten kan likevel bestemme at vedkommende må vitne, dersom dette forebygger at noen uskyldig blir straffet.

 

Forretningshemmeligheter §124

Et vitne er også fritatt fra vitneplikten dersom dette vil åpenbare en forretningshemmelighet. Fritaket gjelder kun for de deler av forklaringen som direkte omhandler hemmeligholdte opplysninger.  Formålet med bestemmelsen er å spare vitnet fra samvittighetskonflikter.

Retten kan likevel pålegge vitner å forklare seg dersom det etter en avveining av de stridende interesser finner det påkrevd. 

Forklaringsplikt inntrer også dersom den som har krav på hemmelighold, samtykker i at opplysningene kan gjøres kjent. Vitnet kan dessuten velge å gi forklaring frivillig, selv om dette innebærer brudd på en taushetsavtale.

 

Pressens kildevern §125

Pressen har et sterkt rettslig vern mot å måtte oppgi sine kilder, forankret både i Grunnloven § 100 og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 10. Dette vernet er nærmere regulert i straffeprosessloven § 125, som gir visse personer rett til å nekte å besvare spørsmål om hvem som er kilde til opplysninger, eller hvem som har forfattet innhold.

Kildevernet gir en rett, men ikke en plikt, til å nekte å forklare seg. Det betyr at den som omfattes av regelen, selv kan velge om vedkommende vil oppgi kilden eller ikke.

Formålet med fritaksregelen er å beskytte kildevernet som en grunnleggende forutsetning for en fri, kritisk og uavhengig presse.

 

Kildevernet kan påberopes av blant annet: 

• Redaktører
• Kringkastningssjefer og for medarbeidere i kringkasting
• Andre som har fått kjennskap til forfatteren eller kilden gjennom sitt arbeid for vedkommende forlag, redaksjon, pressebyrå eller trykkeri.

Retten kan likevel, når vektige samfunnsinteresser tilsier dette og opplysningene er av vesentlig betydning for sakens oppklaring, pålegge vitnet å oppgi navnet.

 

Vitnefritaket i praksis

Et vitne har ingen plikt til å benytte seg av fritaksregelen, og verken siktede eller påtalemyndigheten kan kreve at vitnet gjør det. Det er med andre ord helt opp til vitnet selv om fritaksretten skal benyttes.

Denne valgmuligheten er forankret i straffeprosessloven § 127 første ledd, som pålegger retten å veilede vitnet om fritaksretten før forklaring eventuelt avgis.

Dersom vitnet allerede har begynt å forklare seg, står vedkommende fortsatt fritt til å avbryte og nekte å uttale seg videre.

 

 Ingebrigtsen-saken som eksempel

Vitnefritak ble et sentralt tema i straffesaken mot Gjert Ingebrigtsen, som er tiltalt for vold mot to av sine barn. Under hovedforhandlingen ble ektefellen, Tone Ingebrigtsen, innkalt som vitne. Hun var i sin fulle rett til å nekte å forklare seg, ettersom hun som ektefelle omfattes av gruppen av nærstående etter straffeprosessloven § 122.

Det som likevel vakte særlig oppmerksomhet, var at hun satte som forutsetning for å forklare seg at forhandlingene ble holdt for lukkede dører, uten tilstedeværelse av pressen eller egne barn. Forklaringen ble til slutt avgitt bak lukkede dører, og ble tatt opp.

Flere medier begjærte senere innsyn i forklaringen. Tingretten avslo kravet, med den begrunnelse at offentliggjøring i ettertid kunne ha en avskrekkende effekt og føre til at andre vitner vegrer seg for å forklare seg i fremtidige saker. I tillegg ville en manglende forklaring i saken være en ulempe for sakens opplysning. Pressen påpeker at innsyn i forklaringen er viktig for å drive offentlig kontroll og for å holde offentlig debatt. 

Dette utløste en diskusjon fra pressens side: Skal et vitne kunne påvirke graden av offentlighet i en rettssak? Og bør vitner kunne stille betingelser for å forklare seg i retten? Spørsmålene berører kjernen i forholdet mellom offentlighet, rettens kontroll og individuelle rettigheter i prosessen. 

På den ene siden står offentlighetsprinsippet, som skal sikre åpenhet, tillit og demokratisk kontroll med domstolene. På den andre siden står hensynet til privatliv og nære relasjoner, som vitnefritaket er ment å verne. Reglene bygger på et ønske om å skjerme vitner fra å måtte velge mellom lojalitet til sine nærmeste og plikten til å snakke sant i retten.

Saken illustrerer dermed den reelle og komplekse spenningen mellom to grunnleggende prinsipper i en rettsstat: åpenhet i rettsprosessen og vernet om privatlivet.