Må du snakke med politiet hvis du er mistenkt eller siktet?

Mange som blir kontaktet av politiet tenker det samme:
Hvis jeg ikke forklarer meg, ser det mistenkelig ut.

Det er en helt naturlig tanke. Situasjonen er ofte uvant og stressende, og politiet fremstår rolige, profesjonelle og trygge i rollen sin. For mange føles det derfor feil, nesten risikabelt, å ikke svare.

Likevel er svaret på hovedspørsmålet klart:

Nei. Du har som hovedregel ingen plikt til å forklare deg for politiet, enten du er mistenkt eller siktet i en straffesak.

 

Det betyr imidlertid ikke at rettighetene dine alltid er enkle å forstå i praksis. Hva innebærer retten til å tie egentlig, når må du møte, og hvilke valg står du faktisk overfor når politiet tar kontakt?

Hva betyr det å være mistenkt eller siktet?

I dagligtale brukes begrepene mistenkt og siktet ofte om hverandre. Juridisk sett er det likevel en klar forskjell.

• Mistenkt betyr at politiet anser deg som aktuell i saken, men uten at det er tatt en formell beslutning som gir deg status som siktet. Mistanke kan oppstå på ulike stadier av etterforskningen.
• Siktet betyr at påtalemyndigheten formelt har rettet mistanke mot deg for en straffbar handling. Når du er siktet, får du konkrete rettigheter, blant annet: rett til innsyn i saken (med visse begrensninger) og rett til forsvarer. Se artikkelen vår om når man har krav på forsvarer.

Når regnes du som siktet?

Etter straffeprosessloven anses du som siktet blant annet når påtalemyndigheten:

• erklærer at du er siktet

• foretar ransaking hos deg

• pågriper deg eller har besluttet å pågripe deg

• innleder strafforfølgning mot deg for retten

• beslutter beslag av dine eiendeler

 

Retten til å tie gjelder både som mistenkt og siktet

Når det gjelder retten til å tie, er det viktigste poenget dette:

Du har ingen forklaringsplikt, verken som mistenkt eller som siktet.

 

Avhør hos politiet: plikt til å møte men ikke til å forklare seg

Det er ofte i møte med politiet at misforståelsene oppstår.

Må du møte til avhør?

Ja, Politiet kan pålegge deg å møte til avhør. 

 

Kan politiet likevel kalle deg inn hvis du har sagt at du ikke vil forklare deg?

Hvis det allerede er klart på forhånd at du ikke ønsker å forklare deg, er det i utgangspunktet ikke  grunnlag for politiet å kalle deg inn til avhør.

Politiet kan heller ikke pålegge deg å møte til avhør i håp om at du ombestemmer deg eller gi etter for etter for et press om å gi forklaring.

Må du forklare deg i avhør?

Nei. Du kan ikke pålegges å gi forklaring til politiet.
Selv om du møter til avhør, har du ingen plikt til å svare på spørsmålene.

Dette gjelder:

• både mistenkte og siktede
• uavhengig av skyld

 

Opplysninger du likevel må gi

Selv om du ikke har forklaringsplikt, er du pliktig til å opplyse om:

• navn
• fødselsdato eller fødselsår
• stilling eller yrke
• bopel

Det er straffbart å nekte å gi disse opplysningene når politiet ber om dem som ledd i tjenesteutøvelsen.

Hva betyr dette i praksis?

I praksis kan du:

• oppgi navn, fødselsdato, stilling eller bopel
• og deretter opplyse at du ikke ønsker å forklare deg

Du trenger ikke begrunne valget, og du trenger ikke forklare deg «litt» for å fremstå samarbeidsvillig.

Hva innebærer retten til å tie i praksis?

Retten til å tie innebærer at du ikke har plikt til å forklare deg om forhold som kan føre til at du selv blir straffet. Formålet er blant annet å beskytte deg mot selvinkriminering, altså at du bidrar til å bevise din egen skyld.

Dette vernet følger ikke av én enkelt paragraf i straffeprosessloven, men er et grunnleggende prinsipp i strafferettspleien. I praksis bygger det på blant annet:

• at du ikke har forklaringsplikt som mistenkt, siktet eller tiltalt
• at påtalemyndigheten har bevisbyrden i straffesaker

Det er påtalemyndigheten som må føre bevis for at du er skyldig. Det innebærer også en plikt til å opplyse saken både med det som taler for og mot din skyld.

Samtidig er det viktig å være presis: Påtalemyndigheten har bevisbyrden for skyldspørsmålet, men det betyr ikke at de er forpliktet til å fremlegge ethvert tenkelig moment. Det avgjørende er om skyld er bevist ut over rimelig tvil.

 

Får det konsekvenser å ikke forklare seg?

Dette er det mange egentlig er bekymret for.

Selv om du velger å ikke forklare deg, har du rett til å bli behandlet som uskyldig helt frem til det motsatte er bevist. Dette følger av uskyldspresumsjonen, som er forankret i EMK artikkel 6 nr. 2, og som gjelder som norsk lov gjennom menneskerettsloven.

Retten til å tie er nært knyttet til:

• uskyldspresumsjonen

• vernet mot selvinkriminering

Det betyr blant annet at:

• taushet ikke er et bevis på skyld

• du kan ikke dømmes fordi du har valgt å tie

• retten må avgjøre saken på grunnlag av de bevisene påtalemyndigheten har ført

Det er altså bevisene, ikke tausheten, som avgjør utfallet av saken.

 

Dersom du velger å forklare deg

Dersom du velger å gi forklaring, gjelder noen viktige nyanser.

Sannhetsplikt?

Som mistenkt eller siktet:

• kan du ikke straffes for å gi uriktige forklaringer om forhold som gjelder deg selv.

• dette gjelder ikke dersom forklaringen gjelder andre personer, uriktige opplysninger om andre kan være straffbare.

 

Vern mot selvinkriminering

Du kan heller ikke straffes for å ikke kunne fortelle sannheten dersom en forklaring:

• vil utsette deg selv eller dine nærmeste for straff.
• vil innebære fare for vesentlig tap av sosialt omdømme eller vesentlig velferdstap av annen art.

Med mindre du etter loven har plikt til å forklare deg.

Om du har slik forklaringsplikt, avhenger av lovgrunnlaget. Et eksempel er utlendingsloven § 83, som blant annet gjelder avklaring av identitet.

 

Taushetsplikt

En forutsetning for å forklare seg er at du ikke krenker taushetsplikt du er bundet av.

Overfor domstolene kan taushetsplikten i enkelte tilfeller vike for forklaringsplikt, blant annet:

• når forklaringen er nødvendig for å hindre at en uskyldig blir straffet

 

Er du i tvil om hvordan du bør gå frem, kan det være lurt å snakke med advokat tidlig i prosessen. På Advokatguiden kan du finne og sammenligne advokater som arbeider med straffesaker.