Den siste tiden har det vært medieoppslag om kvinners representasjon i Den norske kirke. [1] Det er vært stilt spørsmål om mannlige presters reservasjonsrett mot å utføre tjenestefellesskap med kvinnelige prester er diskriminerende. I det følgende vil problemstillingen vurderes i lys av religionsfriheten.

Lovregulering og historisk utvikling

Forbud mot diskriminering på grunnlag av kjønn nasjonalt og internasjonalt

Forbud mot diskriminering er en lovbeskyttet rettighet, både nasjonalt og internasjonalt. Nasjonalt følger forbudet av Grunnloven [2], Likestillings -og diskrimineringsloven og Straffeloven. [3] Internasjonalt er forbudet regulert i Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen (EMK) [4], FNs internasjonale konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) [5], FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) [6] og FNs kvinnekonvensjon (KDK). Etter Menneskerettighetsloven skal konvensjonene gjelde som norsk lov [7], og ved motstrid gå foran nasjonalt regelverk. [8] I det følgende vil det tas utgangspunkt i Likestilling-og diskrimineringslovens regulering av problemstillingen.

Særregulering i trossamfunn

Kvinners representasjon i Den norske kirke har hatt en historisk utvikling. I 1938 vedtok stortinget at også kvinner kunne utøve presteyrket. [10] Da Norge fikk sin første likestillingslov i 1978 [10] hadde den en særbestemmelse som ga trossamfunn rett til å forskjellsbehandle kvinner og menn. [11] Med inspirasjon fra internasjonal rett ble imidlertid særbestemmelsen fjernet. [12] Selv om kvinners rettigheter i trossamfunn er blitt styrket- kan man se at problemstillingen diskriminering på grunnlag av kjønn fortsatt er aktuell. 

Diskriminering på grunnlag av kjønn?

Likestillings-og diskrimineringsloven regulerer diskriminering og likestilling på flere lovbestemte grunnlag, diskriminering på grunn av kjønn er en av disse. [13] Loven har som formål å særlig bedre kvinners stilling. [14] Loven kommer til anvendelse på alle samfunnsområder [15], trossamfunn er bundet av diskrimineringslovverket, både når de opptrer som arbeidsgiver, og når de opptrer som et trossamfunn som sådan. [16]

Hovedregelen at diskriminering på grunn av kjønn er forbudt, dette følger av Diskriminerings-og likestillingsloven §6. Med «diskriminering» menes direkte eller indirekte forskjellsbehandling, som verken er saklig, nødvendig eller forholdsmessig. [17]

Indirekte og direkte forskjellsbehandling

Der en tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse stiller en person dårligere enn andre på grunn av et diskrimineringsgrunnlag, er det tale om indirekte forskjellsbehandling. [18]

Direkte forskjellsbehandling foreligger der en person, på grunn av diskrimineringsgrunnlaget, behandles dårligere enn andre i en tilsvarende situasjon. [19] Høyesterett har formulert årsakskravet til at den ansvarlige må ha lagt «avgjørende vekt» på det aktuelle diskrimineringsgrunnlaget for at det skal foreligge forskjellsbehandling i strid med loven. [20] Ved vurdering av om vedkommende person er blitt behandlet dårligere enn andre i tilsvarende situasjon, er det tilstrekkelig å vurdere dette mot et fiktivt handlingsalternativ. 

Forholdet må føre til skade eller ulempe [21], og ha en konkret og direkte betydning for vedkommende. Marginale og ubetydelige ulemper faller utenfor bestemmelsens anvendelsesområde. [22] Både handlinger og unnlatelser omfattes av bestemmelsen, ytringer faller utenfor. [23] En ytring om å ikke ønske utførelse av tjenestefellesskap med kvinnelige prester omfattes ikke av regelverket. Annerledes blir situasjonen der det er handlet eller unnlatt å handle på bakgrunn av dette. 

Lovlig forskjellsbehandling

Med forutsetning om at det er skjedd en indirekte direkte diskriminerende handling eller unnlatelse etter Likestilling-og diskrimineringslovens §6, blir spørsmålet om handlingen likevel er lovlig etter §9. Det er presisert i forarbeidene at vernet mot direkte diskriminering generelt er strengere enn vernet mot indirekte diskriminering. [24] Tre krav må være oppfylt for at handlingen eller unnlatelsen er lovlig, den må være «saklig», «nødvendig» og ikke «uforholdsmessig inngripende».

Saklig formål

Ved vurderingen av om forskjellsbehandlingen er skjedd med grunnlag i et «saklig formål» beror på om begrunnelsen er sann og om den er legitim i det konkrete tilfellet. [25] Der begrunnelsen er korrekt, blir spørsmålet om den ivaretar en beskyttelsesverdig interesse. [26] Den aktuelle sak er begrunnet med «embetsteologi». [27] Sak LDN 31-2/2009 gjaldt en kristen kvinne som avviste et tilbud om en verdivurdering av sin bolig på det grunnlag at megleren var muslim. Begrunnet i sin kristne tro ba Kvinnen om å få en kristen eller ikke-religiøs eiendomsmegler. Kvinnen viste til sin oppfatning om at Bibelen gir forbud om at en ikke rett-troende gis adgang til hjemmet til en kristen person. Etter nemndas vurdering falt en slik begrunnelse utenfor det som etter loven er å anse som «saklig formål». 

Nødvendig for å oppnå formålet

Nødvendighetskravet er oppfylt der det er behov for forskjellsbehandlingen. Tiltaket må være egnet for å nå formålet. Der det foreligger andre ikke-diskriminerende handlingsalternativer som er egnet til å nå formålet, og disse ikke er uforholdsmessig ressurskrevende, taler for at forskjellsbehandlingen ikke er nødvendig. [28] Det vil sjelden anses nødvendig for å oppnå et saklig formål begrunnet med kjønn. [29]

Forholdsmessig

Forskjellsbehandlingen må være forholdsmessig. Det må foretas en proporsjonalitetsvurdering; en avveining mellom mål og middel, og konsekvensene for den som rammes av forskjellsbehandlingen. Den konkrete vurdering avhenger av hvilket diskrimineringsgrunnlag som rammes, om det er tale om direkte eller indirekte forskjellsbehandling, hvilke rettigheter som er berørt, og på hvilket samfunnsområde forskjellsbehandlingen er skjedd. [30] Dette er ofte den krevende vurderingen i konkrete tvister, ulike hensyn må veies opp mot hverandre.

En av begrunnelsene for tillatt forskjellsbehandling er ivaretakelsen av religionsfriheten. Religionsfrihet innebærer en rett til å alene eller sammen med andre leve ut sin tro, og gi uttrykk for den. [31] Et trossamfunn sin religionsutøvelse kan komme i konflikt med en persons rett til å ikke bli diskriminert. Diskrimineringslovutvalget [32] har uttalt at deres mål er at også trossamfunn fjerner alle former for diskriminering av kvinner og homofile:

            «Spørsmålet om trossamfunnenes adgang til forskjellsbehandling må løses på bakgrunn av en avveining mellom hensynet til trossamfunnenes religionsfrihet og autonomi, og hensynet til likestilling og likeverd for kvinner og homofile. Begge typer av interesser er grunnleggende og har å gjøre med beskyttelse av menneskets egenverdi og verdighet».

Utbredelse og veien videre

Selv om kvinners vern mot diskriminering har et solid fotfeste i nasjonal og internasjonal rett, er problemstillingen diskriminering på bakgrunn av kjønn fortsatt aktuell. Diskriminering på grunn av kjønn er som hovedregel forbudt, både direkte og indirekte- diskriminerende ytringer er ikke beskyttet, det må foreligge handlinger eller unnlatelser som er til skade eller ulempe for en konkret person.

Forskjellsbehandlingen er lovlig der det er saklig, nødvendig og forholdsmessig. Det vil bero på en konkret vurdering om kravene er oppfylt, og om tilfellet er omfattet av unntaksadgangen. Trossamfunn, som andre, er også bundet av lovverket. Ved forholdsmessighetsvurderingen vil religionsfriheten vurderes opp mot den enkeltes rett til å ikke bli diskriminert. I en nylig pressekonferanse på vegne av Den norske kirke ble det uttalt: «Ulike meninger kan ikke komme til uttrykk i en praksis som vanskeliggjør tjeneste for andre». [33]

[1] https://www.nrk.no/vestland/sokneprest-fryktar-han-kan-bli-skvisa-ut-av-kyrkja_-_-prestetenesta-er-oyremerkt-menn-1.15138519hentet 18.10.20.

[2] Se §98

[3] Se dens §§185, 186.

[4] Se dens art.14.

[5] Se art.2.

[6] Se art.2.

[7] Se §2.

[8] Se §3.

[9] http://kjonnsforskning.no/nb/2016/02/trosfrihet-viktigere-enn-kvinners-rettigheter hentet 17.10.20.

[10] Denne kom på 1970 tallet.

[11] http://kjonnsforskning.no/nb/2016/02/trosfrihet-viktigere-enn-kvinners-rettigheter hentet 17.10.20.

[12] http://kjonnsforskning.no/nb/2016/02/trosfrihet-viktigere-enn-kvinners-rettigheter hentet 17.10.20.

[13] Se dens §1 første ledd.

[14] Se §1 tredje ledd.

[15] Se §2 første ledd.

[16] https://www.ldo.no/en/diskriminert/nyheiter-og-fag/Analyser/fagoppsummering-religion/kapittel-3/ hentet 19.10.20.

[17] Se §6 siste ledd.

[18] Se §8.

[19] Se dens §8.

[20] Se Rt.2014 s. 402 avsnitt 55.

[21] Se Prop.81 pkt.30 s.314.

[22] Se Ot.prp. nr. 44 (2007-2008).

[23] Se Prop.81 pkt.30 s.314.

[24] Se DIN-2019-114.

[25] Se Prop.81 L (2016-2017).

[26] Se Prop.81 L (2016-2017)  pkt.30 s.315.

[27] Se https://www.nrk.no/vestland/sokneprest-fryktar-han-kan-bli-skvisa-ut-av-kyrkja_-_-prestetenesta-er-oyremerkt-menn-1.15138519hentet 18.10.20.

[28] Se Prop.81 L (2016-2017).

[29] Se DIN-2019-114.

[30] Se Prop.81 pkt.14.2.2-14.2.4 s. 118-120 og pkt.14.4 s.122-124.

[31] Se Grl. §16.

[32] Se NOU 2008:1 Kvinner og homofile i trossamfunnet.[33] Se https://www.nrk.no/trondelag/bispemotet_-kan-ikke-nekte-a-samarbeide-med-kvinnelige-prester-1.15202903 hentet 18.10.20.