Innhold på Internett – i form av f.eks. bilder, videoer og tekster – er vanligvis skapt av opphavere og som sådan beskyttet av åndsverkloven. Det betyr at internettbrukere verken kan kopiere åndsverk eller gjøre dem tilgjengelig på andre nettsider uten rettighetshaverens samtykke.
En naturlig konsekvens av dette er at internettbrukere i stedet lenker til slikt material. Dette skjer enten ved at brukere forflyttes til nettstedet der materiale finnes, eller ved at materiale hentes inn til brukerens nettsted.
Selv om det er vanskelig å forestille seg hvordan internett skal fungere uten lenker, har enkelte rettighetshavere likevel utfordret dette rettssystemet ved å hevde at lenking til åndsverk i seg selv utgjør en opphavsrettskrenkelse. Dette aktualisert spørsmålet om hvordan lenker skal bedømmes opphavsrettslig.
Lenking til lovlig publisert material
I norsk rett ble spørsmålet behandlet i Rt. 2005 s. 41 (Napster). Saken omhandlet nettstedet napster.no som hadde lenket til musikk som var ulovlig opplastet på nettet uten rettighetshaveres tillatelse. Ved å klikke på lenkene kunne brukere enten høre på musikk eller laste den ned.
Spørsmålet var om innehaveren av nettstedet ved å publisere lenker til ulovlig opplastede musikkverk, gjorde verkene «tilgjengelig for allmennheten» i strid med åndsverkloven § 3 annet ledd. Selv om Høyesterett avgjorde rettstvisten ut fra medvirkningsansvaret, kan avgjørelsen trolig leses slik at gjengivelse av nettadresser ikke alene utgjør noen tilgjengeliggjøringshandling.
En tydelig avklaring kom i sak C466/12 Svensson, hvor EU-domstolen slo fast at lenking til verk som er gjort tilgjengelig på internett med rettighetshaveres samtykke som hovedregel ikke utgjør noen opphavsrettskrenkelse. Saken gjaldt klikkbare lenker til avisartikler på Göteborg-postens nettavis. Nyhetstjenesten Retriver Sverige hadde tilbudt brukere av deres tjeneste liste med klikkbare lenker til nyhetsartikler som lå fritt tilgjengelig på svenske nettaviser, basert på søkeord som brukere kunne skrive inn i tjenestens nettside.
Hovedspørsmålet som ble forelagt EU-domstolen var om Retrieveres lenker kunne anses som en «communication to the public» etter opphavsrettsdirektivet artikkel 3 (1).
EU-domstolen slo fast at begrepet «communication to the public» bestod av to kumulative kriterier. For det første et krav til overføring («act of communication»), og for det andre et krav om at overføringshandlingen retter seg mot en allmennhet («to the public»).
I vurderingen av om internettlenker kunne anses som «communication», la EU-domstolen en bred tolkning til grunn for å sikre rettighetshaverens et sterkt opphavsrettsvern. I motsetning til Høyesterett mente EU-domstolen at lenker ville gi brukere direkte tilgang på åndsverk, og at kravet om overføring dermed måtte anses oppfylt.
For å unngå konsekvensen av et samtykkekrav for nærmet all form for lenking – hvilket kunne ødelagt internetts funksjon og strupe den alminnelige meningsdebatten – oppstilte EU-domstolen imidlertid et krav om at lenken måtte nå et nytt publikum («new public»). Et «nytt publikum» er ifølge EU-domstolen et publikum rettighetshaver ikke tok i betraktning da han samtykket til den opprinnelige overføringen.
I den konkrete saken konkluderte EU-domstolen med at rettighetshaverne hadde tatt i betraktning alle internettbrukere da nyhetsartiklene først ble publisert på nettet, og at lenker til disse åndsverkene derfor ikke innebar noen overføring til ny allmennhet. Lenker til verk som ligger fritt tilgjengelig på internett var derfor ikke omfattet av opphavsrettsdirektivet artikkel 3 (1).
Det stiller seg derimot annerledes dersom lenker gir brukeren mulighet til å omgå tilgangsbegrensninger. I slike tilfeller må lenkingen anses som overføring til en «ny allmennhet» som rettighetshaver ikke har tatt i betraktning da han gjorde materiale tilgjengelig. Dette synes å omfatte betalingsmurer, slik som f.eks. VG+, Netflix og Spotify.
Ingen forskjell mellom hentelenker og referanselenker
EU-domstolens avgjørelse i Svensson omhandler såkalte referanselenker, der brukeren ved å trykke på lenken forflyttes til nettstedet det lenkes til. En annen type lenker er hentelenker («embedded links»), hvor det forespurte materialet integreres på den bestemte lenkenettsiden. Teknikken gjør det eksempelvis mulig å sette inn en musikkvideo fra YouTube på egen privat nettside, slik at det rent visuelt fremstår som om videoen hører hjemme på denne siden. Denne typen lenking har derfor en nærhet til kopiering ved at brukere av hentelenker kan forlede nettbrukeren til å tro at materiale på rettighetshaverens nettsted er en del av lenkerens nettsted. Ifølge EU-domstolen i Svensson er det imidlertid uten betydning at verket det lenkes til presenteres på en måte som gir inntrykk av at verket finnes på samme internettside, når verket i realiteten kommer fra et annet nettsted.
Denne rettstilstanden ble bekreftet av EU-domstolens avgjørelse i sak C-348/13 BestWater (kun utgitt på tysk og fransk). I BestWater hadde den tyske vannfilterprodusenten BestWater International GmbH produsert en reklamefilm som ble lastet opp på YouTube, hvor to av BestWaters konkurrenter fant filmen og lenket til den slik at innholdet ble synlig som en integrert del av deres egne hjemmesider. Etter reglene om forenklet prosedyre fra Svensson kom EU-domstolen til at hentelenker ikke nådde et nytt publikum. EU-domstolen bekreftet med dette at «ny allmennhet»-kriteriet også måtte få anvendelse på hentelenker. Rettstilstanden er med dette tilsynelatende avklart: En lenke vil utgjøre overføring til allmennheten etter artikkel 3 (1) om den gir tilgang til et nytt publikum, uavhengig av hvilken lenketype som brukes.
Lenker til ulovlig publisert material.
Lenking til ulovlig publisert åndsverk ble først behandles i C-160/15 GS Media. I saken hadde det australske sladderbladet GeenStijl publisert tre artikler som lenket til nakenbilder av den nederlandske kjendisen Britt Dekker, ment for publisering i magasinet Playboy. Ved å klikke på lenkene ble brukere av nettsiden forflyttet til datalagrinstjenesten Filefactory.com der bildene lå fritt tilgjengelig for nedlastning. Spørsmålet var om operatøren for den nederlandske nettsiden (GS Media) hadde handlet i strid med opphavsrettsdirektivet artikkel 3 (1) ved å nekte å etterkomme pålegget fra Playboy om å fjerne lenkene.
EU-domstolen fant at lenking til uautorisert material innebærer en overføring til allmennheten, såfremt lenkeaktøren ikke har kunnskap om at materiale er publisert uten rettighetshaveres samtykke. I denne vurderingen må det sondres mellom lenking foretatt med og uten profittformål. Lenking i profitthensikt skal presumeres å være gjort med kunnskap om ulovlig opplastning, mens ikke-kommersiell lenking skal presumeres å være gjort uten slik kunnskap.
Dette kan illustreres med et konkret eksempel. En privat musikklærer ønsker å inkludere lenker til YouTube-videoer på sin egen hjemmeside. Ettersom han har et profittmotiv presumeres det at han har kunnskap om musikkvideoene er ulovlig lastet opp på videoplattformen. Med andre ord må musikklæreren foreta en konkret undersøkelse om hvorvidt videoene er publisert med rettighetshavers samtykke, eller om den er lastet opp på YouTube av vilkårlige brukere i strid med artistens enerett.
En utvidelse av eneretten
EU-domstolen har i nyere rettspraksis behandlet spørsmål om hvem som kan sies å overføre verket til allmennheten. Praksisen viser at domstolen gjennomgående har utvidet eneretten til også å omfatte handlinger som tradisjonelt er blitt ansett som medvirkning til opphavsrettsbrudd. Det avspeiles i sak C-527/15 Filmspeler og sak C-610/15 Ziggo, der henholdsvis selgeren av mediespiller med lenker til ulovlige material og driften av en delingsplattform måtte anses for å overføre verk til allmennheten. EU-domstolen kom ikke overraskende til samme resultat også i sak C-161/17 Renckhoff, som omhandlet ny opplastning av verk på annet nettsted.
Oppsummering
Oppsummert innebærer dette at det lovlig kan lenkes til verk som er gjort tilgjengelig på internett med rettighetshavers samtykke. Dette gjelder både for referanselenker og hentelenker. Det forutsettes imidlertid at lenken ikke gir brukere mulighet til å omgå tilgangsrestriksjoner på siden hvor verket opprinnelig ble publisert.
Dersom verket det lenkes til derimot ikke er gjort tilgjengelig med rettighetshavers samtykke, er lenkingen som hovedregel i strid med opphavsrettsdirektivet. Det er imidlertid en forutsetning at den som lenker har kunnskap om at verket det lenkes til var lagt ut uten rettighetshavers samtykke – med kunnskapspresumsjon for lenking i profitthensikt.
For norsk retts vedkommende innebærer dette at Napster har utspilt sin rolle som prejudikat, utover å gi uttrykk for det noen fortsatt kan mene burde vært innfallsvinkelen til å løse lenkespørsmålet.
