18.februar 2020 ble det truffet avgjørelse om gjenopptakelse i Baneheia-saken, en avgjørelse som har fått stor oppmerksomhet i media. Denne artikkelen tar for seg gjenopptakelseskommisjonens kompetanse i lys av Baneheia- saken, hvilke krav må være oppfylt for gjenopptakelse?
Gjenopptakelseskommisjonens kompetanse og arbeidsområde
Begjæring om gjenopptakelse settes frem for kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker (gjenopptakelseskommisjonen). Kommisjonen har vært i virksomhet siden 2004, og består i dag av fem faste medlemmer og tre varamedlemmer.
Kommisjonen er et uavhengig forvaltningsorgan, dette innebærer at annen myndighet ikke har kompetanse til å instruere kommisjonen. Kommisjonen er imidlertid underlagt Sivilombudsmannens kontroll, ombudsmannen har derfor kompetanse til å overprøve kommisjonens avgjørelser.
De nærmere regler om kommisjonens arbeidsområde, og de bestemte vilkår som må være oppfylt for gjenåpning følger av straffeprosessloven kap.27. Stprl. §389 stadfester vilkårene for gjenopptakelse, en dom kan begjæres gjenåpnet dersom:
- Det foreligger brudd på en folkerettslig regel Norge er bundet til.
- Det er fremkommet nye omstendigheter eller nytt bevis som er egnet til frifinnelse eller avvisning eller til anvendelse av en mildere strafferegel eller mildere rettsfølge.
- Dersom Høyesterett har fraveket en lovtolkning som tidligere er lagt til grunn, eller dersom særlige forhold gjør det tvilsomt at dommen er riktig.
Stprl. §393 åpner opp for begjæring om gjenåpning til skade for siktede etter nærmere lovbestemte vilkår.
Videre reguleres kommisjonens arbeidsområde. For å sikre at saken blir fullstendig opplyst, har kommisjonen veiledningsplikt og ansvar for at saken blir tilstrekkelig utredet. For å oppfylle dette kravet, har kommisjonen kompetanse til å innhente opplysninger, innkalle til samtaler, avhør, muntlige høringer og begjære bevisopptak. Videre har kommisjonen kompetanse til å begjære personundersøkelse, observasjon og bruk av tvangsmidler, samt gi utleveringspålegg, oppnevne sakkyndige og foreta granskning eller be påtalemyndigheten om å foreta etterforskning.
Når kommisjonen har besluttet gjenåpning, skal saken henvises til ny fullstendig behandling ved en domstol sideordnet den rett som har avsagt den angrepne dom. Både skyldspørsmålet og/eller straffeutmålingen skal da prøves på nytt.
Gjenopptakelseskommisjonen i lys av Baneheia- saken, sakens faktum og domsavsigelse
16.februar 2021 besluttet gjenopptakelseskommisjonen at Baneheia-saken skulle gjenåpnes. Saken er en av det mest omtalte kriminalsakene i Norge, og har fått stor oppmerksomhet i media.
Sakens faktum oppsummeres av Lagmannsrettens dom som følgende:
“D og C blei valdtekne og drepne i X i Kristiansand om kvelden 19. mai 2000. Dei to jentene – 8 og 10 år gamle – hadde vore og bada i Y, som er eit vatn X. På veg attende til bustadområdet Z – der fedrane deira bur – møtte jentene dei to tiltala, og blei av A lokka opp i ein meir avsidesliggjande del av terrenget.
Det blir lagt til grunn at både D og C blei valdtekne av A, og at B medverka til dette og sjølv forgreip seg seksuelt på D slik han har forklara i byretten og lagmannsretten. Etter at A hadde valdteke C, drap han henne ved å knivstikke henne tre gonger, og D blei deretter knivstukken og drepen av B.”
Straffesaken ble først tatt opp til behandling i Kristiansand byrett våren 2001. Begge tiltalte ble dømt for drap, voldtekt og “utuktig omgang” med barn, med en strafferamme på henholdsvis 21 og 17 år.
En av de domfelte, Kristiansen, anket dommen videre til Agder Lagmannsrett. Straffutmåling- og bevisspørsmålet ble på nytt tatt til vurdering. Som den første i Norge, ble Kristiansen dømt til lovens strengeste straff på 21 års forvaring, med en minstetid på 10 år. Under dissens 4-3 ble den andre domfelte, Andersen, dømt til fengsel i 19 år.
Både Andersen og Kristiansen anket Lagmannsrettens avgjørelse inn til Høyesterett. Kristiansen anket over saksbehandlingen og lovanvendelsen under skyldspørsmålet, Andersen anket over straffeutmålingen. Kristiansens anke ble nektet fremmet. Andersens anke ble tillatt fremmet, men ved kjennelse av august 2002 sluttet Høyesterett seg til Lagmannsrettens flertall, og anken ble deretter forkastet.
Erstatningsspørsmålet ble avgjort av Lagmannsretten i en egen dom. Andersen og Kristiansen ble dømt til å betale oppreisning og erstatning til barnas foreldrene.
Kommisjonens avgjørelse i Baneheia-saken: begjæring om gjenåpning tas til følge
I saken har Andersen delvis erkjent ugjerningene, Kristiansen har på sin side hevdet sin uskyld, og har siden domfellelsen fremsatt seks begjæringer. Den syvende begjæringen ble levert inn sommeren 2017. Siden den tid har saken vært oppe i flere møter, og 13.oktober 2020 fortsatte Gjenopptakelseskommisjonen behandlingen av saken. Med tre mot to stemmer konkluderte kommisjonen 18.februar 2021 at begjæring om gjenåpning tas til følge. Flertallet og mindretallets uenighet knyttet seg til bevisspørsmålene.
Flertallets syn: “en rimelig mulighet for at han ville ha blitt frifunnet”
Flertallets avgjørelse ble begrunnet med nye sakkyndigerklæringer og rapporter som svekker DNA-beviset. I følge flertallet ville dette kunne få betydning for vekting av de øvrige bevisene som talte for Kristiansens skyld. Dersom Lagmannsretten hadde vært kjent med de nye bevisene, var det etter flertallets syn en rimelig mulighet for at Kristiansen kunne ha blitt frifunnet. Flertallet hevder videre at Lagmannsretten i 2001 brukte enkelte bevis som kunne skape tvil om Kristiansen var på åstedet da handlingen fant sted.
Flertallet skriver:
“Selv om det samlet sett foreligger en rekke forhold som taler for at Viggo Kristiansen er skyldig foreligger det etter flertallets vurdering samlet sett en rimelig mulighet for at han ville ha blitt frifunnet. Kommisjonens flertall er derfor kommet til at begjæringen om gjenåpning tas til følge.”
Om DNA-beviset i saken sier flertallet:
“Flertallet legger således kort oppsummert til grunn at DNA-beviset i 2002 ble forstått som en sikker bekreftelse på at de straffbare forhold ble begått av flere gjerningsmenn. Slik situasjonen er i dag vurderer flertallet det slik at DNA-beviset samlet sett må anses tilnærmet nøytralt for så vidt gjelder spørsmålet om ugjerningene ble begått av flere gjerningsmenn. DNA-bevisets stilling som bevis er således vesentlig endret.”
Om mobilbeviset heter det:
“Mest sentralt er i den forbindelse mobilbeviset som vil bli omtalt nærmere nedenfor og som etter flertallets syn – isolert sett – allerede i 2001 pekte relativt klart i retning av at Viggo Kristiansen ikke var på åstedet da voldtektene og drapene ble begått.”
Det skal ikke ha vært mobildekning på åstedet, men Kristiansen skal ha sendt flere meldinger på tidspunktet for drapene. Om dette uttaler flertallet:
“Når mobilbeviset fikk begrenset betydning i bevisvurderingen tilsier en rasjonell vurdering at dette hadde sammenheng med at det angivelig forelå sikre holdepunkter for to gjerningsmenn i DNA-funnene. Dersom det gjennom DNA-funn var bevist at Viggo Kristiansen hadde vært på åstedet, vil det ha begrenset betydning for saken at det ikke hadde lyktes Telenor og Teleplan å oppnå slik dekning.
En slik teoretisk mulighet for at dekning kunne oppnås var tilstrekkelig når DNA-beviset ble tolket med sikkerhet til å vise at han hadde vært på åstedet. Situasjonen er etter flertallets vurdering nå endret fordi DNA-beviset er svekket. En rasjonell vurdering tilsier da at mobilbeviset vil få større betydning i den samlede bevisvurderingen”
Mindretallet: ikke tvilsomt om at dommen er riktig
Mindretallet, på to medlemmer, kom til at vilkårene for gjenopptakelse ikke var oppfylt. I begrunnelsen heter det:
“Det er ikke i domfeltes begjæring, etterfølgende skriv eller i saken for øvrig fremkommet noe som trekker i retning av at det foreligger særlige forhold som svekker bevisbildet på en slik måte at det gir grunnlag for tvil om at dommen er riktig.”
Det var verken “særlige forhold ved etterforskningen, saksbehandlingen, rettsbehandlingen eller øvrige sider av saken som gjorde det “tvilsomt” at dommen er riktig” hevdet mindretallet.
Hva gjelder Andersens forklaring, sier mindretallet at dette ikke er grunn til å se bort fra forklaringen:
“Slik mindretallet ser det er det vanskelig å forstå hvorfor Jan Helge Andersen skulle hevde at han ble tvunget til å begå et drap dersom han først hadde bestemt seg for å lyve Viggo Kristiansen inn i saken. Det fremstår som mer nærliggende at han ville ha hevdet at Viggo Kristiansen begikk begge drapene, dersom han først skulle trekke ham feilaktig inn i saken”.
Om DNA-beviset og mobilbeviset heter det videre:
“Mindretallet har ovenfor lagt til grunn at verken DNA-beviset eller mobiltelefonbeviset er vesentlig endret etter at saken ble behandlet i lagmannsretten i 2002. Selv om det foreligger nye rapporter etter 2002, som er å anse som nye bevis eller omstendigheter etter straffeprosessloven § 391 nr. 3, er det ikke fremkommet noe nytt som, sammenholdt med det samlede bevismateriale som forelå for retten, er egnet til å føre til frifinnelse av Viggo Kristiansen.”
En ny vurdering
2.Mars 2021 ble det enstemmig besluttet av Høyesteretts ankeutvalg at saken skal tas opp til ny behandling i Borgarting Lagmannsrett. Domstolen vil vurdere om dommen ble avsagt uten alle relevante bevis for hånden. Slik kommisjonens avgjørelse foreligger ser det ut til at både DNA-beviset og mobilbeviset vil være sentrale for denne vurderingen. Om vi i dag står ovenfor Norges største justismord gjenstår å se.
