Moderne slaveri er i dag blant de mest alvorlige menneskerettighetsbrudd, med mer enn 40 millioner mennesker som er ofre for ulike former for moderne slaveri. I høst har vi kunnet lese om sesongarbeidere som var kommet til Norge for å plukke jordbær for halvparten av den lovpålagte minstelønnen i Norge, samt om polske bærplukkere som måtte betale 7500 kr i måneden for å bo i køyeseng. Kan dette også sies å være en form for moderne slaveri?
Moderne slaveri
Det finnes ingen global enighet rundt definisjonen av «moderne slaveri». Betegnelsen er ikke-juridisk, og brukes som en paraplybetegnelse for ulike situasjoner der mennesker utsettes for grov utnyttelse. Både tvangsarbeid, menneskehandel, barnearbeid og tvangsekteskap inngår i betegnelsen. I det følgende vil problemstillingen vurderes i lys av underkategorien «menneskehandel avgrenset til arbeidsforhold».
Lovregulering
Forbud mot menneskehandel er ikke regulert i en isolert bestemmelse i Grunnloven (Grl.) begrunnet i at tilfellet «rammes enten av forbud mot slaveri eller av forbud mot tvangsarbeid».[1] Imidlertid er forbudet regulert i Straffeloven (Strl.) §§257 og 258, henholdsvis «menneskehandel» og «grov menneskehandel». Reguleringen er kompleks, og innehar følgelig omfattende lovforarbeid og rettspraksis. I det følgende vil et utvalg av dette belyses.
Bestemmelsene ble vedtatt i 2003 på bakgrunn av Norges oppfyllelse av Palermo-protokollen fra 2000 med formål om å hindre, bekjempe og straffe handel med mennesker, med et særlig fokus på kvinner og barn.[2]Protokollen supplerer FNs konvensjon mot grenseoverskridende organisert kriminalitet, hvor staten etter dens art.5 nr.1 er forpliktet til å kriminalisere menneskehandel.
Det norske forbudet mot menneskehandel går lenger enn Palermo-protokollen. Den nasjonale reguleringen er ikke begrenset til menneskehandlerne, men gjør seg også gjeldende for de som står for selve utnyttelsen. I motsetning til protokollen gjelder reguleringen bare grenseoverskridende kriminalitet, men også menneskehandel som utelukkende er tilknyttet et land[3]. Med unntak av de nevnte ulikheter, skal den nasjonale reguleringen forstås i lys av protokollen[4], samt Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) art.4. Etter avgjørelsene Rantsev mot Kypros og Russland[5] og Chowdury mfl.mot Hellas[6] er statene, etter artikkelen, pålagt å beskytte borgerne mot menneskehandel.[7]
«Menneskehandel»
Av Strl. §257 bokstav b heter det:
«Den som ved vold, trusler, misbruk av sårbar situasjon eller annen utilbørlig atferd tvinger, utnytter eller forleder en person til (…) arbeid eller tjenester, herunder tigging (…) straffes for menneskehandel med fengsel inntil 6 år.»
Inngangsvilkår
For at bestemmelsen skal få anvendelse på et konkret foreliggende tilfelle må for det første en av fire alternative forhold som innledningsvis følger av bestemmelsen være oppfylt. Arbeidet må være utøvd på grunn av vold, trusler, misbruk av en sårbar situasjon eller annen atferd. I lys av den overnevnte problemstilling vil alternativene «misbruk av sårbar situasjon» eller «annen utilbørlig atferd» belyses nærmere.
«Misbruk av sårbar situasjon» forstås som det å utnytte en situasjon der det ikke foreligger noe reelt valg for den det gjelder., økonomisk nød i seg selv rammes av bestemmelsen. Ved vurderingen er det avgjørende om fornærmede har hatt et reelt og akseptabelt valg i arbeidssituasjonen[8], og det må følgelig foretas en samlet vurdering av offerets livssituasjon.[9] Alternativet «annen utilbørlig atferd» kan etter ordlyden omfatte flere forhold. Bestemmelsen gir ingen anvisning på hvilke tilfeller som omfattes. Av forarbeidene er «debt bondage» eksemplifisert- man skaffer fattige mennesker arbeid i et annet land, men hvor lønnen er så lav at det tar lang tid før vedkommende selv disponerer over det som inntjenes, og derved får en fri stilling i forhold til arbeidsgiveren.
I tillegg til det første oppstilte vilkår, må arbeidet være fremprovosert ved bruk av tvang, utnyttelse eller forledelse. Ordet «tvang» gir assosiasjoner i retning av fysisk eller psykisk press.[10] Tvang er et sterkt ord, ikke enhver form for negativ påvirkning er omfattet. Høyesterett har uttalt at «presset må være så kraftig at vedkommende som rammes settes ut av stand til å handle frivillig».[11] «Utnyttelse» foreligger der vedkommende blir brukt for å oppnå en fordel for seg selv. Som oftest vil dette være seg en økonomisk fordel, men det må foreligge et visst misforhold mellom den som utnytter og den som blir utnyttet.[12] Alternativet «forlede» innebærer en psykisk påvirkning som fører til at vedkommende blir ført bak lyset, lurt eller overtalt som han eller hun ellers ikke ville ha blitt med på.
Menneskehandel i form av arbeid eller tjeneste
«Arbeid» innebærer at den som utnyttes ikke har kommet frivillig inn i arbeidsforholdet og/eller ikke kan komme frivillig ut av det. Arbeidet må være knyttet til en bestemt form for utnyttelse.[13] Et eksempel på et tilfelle som faller inn under bestemmelsen er der vedkommende er blitt lokket med arbeid i et annet land, men blir utnyttet som arbeidskraft fordi vedkommende ikke har lovlig opphold i landet, og vedkommende er dermed havnet i en sårbar stilling.
Arbeidsforholdet må være knyttet til de overnevnte vilkårene i bestemmelsen. Eksempelvis tvangsarbeid. I dommen HR-2017-1124-A foretar Høyesterett en vurdering av hva som nærmere bestemt menes med tvangsarbeid. Høyesterett uttaler at karakteristikken «tvangsarbeid» forutsetter at vedkommende «ikke gis noen annet realistisk valg enn å arbeide», både det tilfelle der det vil være umulig å bryte ut og der det vil være «uforholdsmessig» byrdefullt.
Ved et konkret tilfelle må det følgelig foretas en helhetlig vurdering av arbeidsforholdet.[14] Det kan sies å foreligge tvangsarbeid selv om vedkommende ville kunne ha bryte ut «dersom situasjonen realistisk bedømt likevel ga lite valg».[15] Her vil både arbeids-og lønnsforhold, bo- og sanitærforhold spille inn, samt bevegelsesfrihet, isolasjon eller andre former for underordnings- eller avhengighetsforhold.[16]
«Grov menneskehandel»
Etter Strl. §258 kan menneskehandel straffes med fengsel inntil 10 år der menneskehandelen ansees som «grov». Ved denne avgjørelsen skal det særlig legges vekt på «om den som ble utsatt for handlingen var under 18 år, om det ble brukt grov vold eller tvang og om handlingen har medført ubetydelig utbytte.
Kravene etter bestemmelsen må sees i sammenheng med de øvrige bestemmelsene i Strl. Ved vurderingen av om handlingen er utøvd ved «grov vold» må eksempelvis forstås slik at tilfellet går ut over det som kreves etter Strl.§272 om grov kroppskrenkelse og kroppsskade etter §§273 og 274. Grov «tvang» skal forstås til å være omfattet av tvangshandlinger etter Strl.§252 om grov tvang. Når det gjelder kravet om «betydelig utbytte» skal tilfellet forstås på samme måte som Strl.§372 om grovt bedrageri.
Utbredelse og mørketall
Oppsumeringsvis kan det pekes på at lovbeskyttelsen for menneskehandel etter nasjonal lov innehar en kompleks regulering, borgerne innehar en sterkt beskyttet av lovverket. På den annen side er det etter loven oppstilt høye krav for at forholdet skal anses omfattet, eksempelvis ved bruk av ord som «vold», «trusler», «misbruk», samt «tvinger», «utnytter» og «forleder». Det er heller ikke å forbigå at benevnelsen «menneskehandel» er et sterkt ladet ord, som for mange vil gi assosiasjoner til svært alvorlige forhold. Den omtalte saken om «Jordbærplukkerne» ble løst etter forhandlinger, men det kan stilles spørsmål ved omfanget og mørketallene ved moderne slaveri som lovbrudd i Norge, og i verden. Nasjonalt er jobben med å avskaffe alle former for slaveri er intensivert. De første avtalene under det nye bistandsprogrammet er signert, og flere avtaler med sivilsamfunnsorganisasjoner er forventet inngått i løpet av første kvartal 2021.
[1] Se HR-2027-1124-A (20).
[2] Se HR-2017-1124-A (16).
[3] Se HR-2017-1124-A
[4] Ibid. (22).
[5] EMDN-2004-25965.
[6] EMDN-2015-21884.
[7] Ibid (19).
[8] Rt. 2012 s. 1247.
[9] Se Rt. 2006 s. 111 (16).
[10] Se HR-2017-1124-A (25).
[11] HR-2017-1124-A (25).
[12] Se Rt. 2013 s. 39. (27-28).
[13] Se HR-2017-1124-A (24) og Palermo-protokollen.
[14] Rt-2013-39.
[15] Se HR-2017-1124-A (35).
[16] Ibid.
