Sakens spørsmål
Denne saken dreier seg om straff for brudd på et innreiseforbud. Det sentrale spørsmålet er om tiltalte, som ble ilagt innreiseforbud, senere har fått rett til innreise og opphold i Norge gjennom EØS-retten, som fører til at brudd på forbudet ikke kan straffes.
Sakens bakgrunn
I 2019 ble tiltalte ilagt et varig innreiseforbud etter å ha fått avslag på asylsøknaden og blitt dømt for grov narkotikaforbrytelse og falsk forklaring. Samme år giftet han seg med en norsk statsborger, og de bosatte seg i Sverige. I 2022 ble han pågrepet i Norge for brudd på innreiseforbudet. Både tingretten og lagmannsretten dømte han til ett års fengsel. Den tiltalte anket saken til Høyesterett, hvor han hevdet at han ikke kunne straffes for brudd på innreiseforbudet, fordi han gjennom ekteskapet med en EØS-borger har fått en avledet rett til innreise og opphold i Norge.
Hovedspørsmål:
Det viktigste spørsmålet i saken er om EØS-retten gir tiltalte rett til innreise og opphold i Norge, til tross for innreiseforbudet.
Dette reiser to spørsmål:
- Hadde tiltalte, etter at innreiseforbudet ble vedtatt, fått rett til innreise og opphold i Norge gjennom EØS-retten?
- Hvis han hadde fått denne retten, går den i så fall foran innreiseforbudet?
EFTA-domstolens rådgivende uttalelse
Høyesterett ba EFTA-domstolen om en rådgivende uttalelse. EFTA-domstolen konkluderte med at tiltalte, gjennom sitt ekteskap med en norsk statsborger, kunne ha ervervet en rett til innreise og opphold i Norge. Denne retten ville i så fall ha forrang fremfor innreiseforbudet.
Både tiltalte og påtalemyndigheten mente at EFTA-domstolens uttalelse burde følges, mens staten, som representerte det offentliges interesser, mente det var grunn til å avvike fra domstolens vurdering. Høyesterett i storkammer kom enstemmig til at det ikke var grunnlag for å fravike EFTA-domstolens uttalelse.
Unionsborgerdirektivet
Unionsborgerdirektivet er et sentralt element i saken. Direktivet gir tiltalte rett til å følge ektefellen til Sverige, men spørsmålet er om han også har rett til å følge henne til Norge. I EU ville han hatt denne retten, men ikke via direktivet – retten følger derimot av traktaten om EUs virkemåte, som ikke gjelder i EØS. EFTA-domstolen har konkludert med det samme resultatet som gjelder i EU, men har kommet frem til dette ved å tolke Unionsborgerdirektivet på en annen måte enn i EU.
Suverenitetsprinsippet
Den norske staten har blant annet argumentert for at EFTA-domstolens tolkning av unionsborgerdirektivet kan føre til en utvidelse av rettigheter i EØS-avtalen uten at dette har blitt behandlet av Stortinget, noe som reiser spørsmål om suverenitetsprinsippet. Staten mener at EFTA-domstolen har tolket unionsborgerdirektivet annerledes enn EU-domstolen for å oppnå et homogent resultat og dette gir derfor grunnlag for å fravike EFTA-domstolens uttalelse
Høyesteretts vurdering
Tolkningsuttalelser fra EFTA-domstolen er rådgivende og ikke formelt bindende for norske domstoler, men Høyesterett valgte å følge EFTA-domstolens uttalelse. Dette skyldes at Høyesterett mente at det ikke var grunnlag for å fravike den.
